Fordi det er mulig

Vi har ikke råd. Ikke ring vikaren. Løp litt fortere og bær litt tyngre. Sammenslåing og sentralisering. Det har vært omkvedet i norsk politikk i mange år. Og det gjør noe med venstresida. At vi hele tida må kjempe mot angrepe, og finne ut hvilke stumper man skal prøve å redde. Hvor man skal legge trøkket og hvilke budsjettkutt som fortjener mest bråk. Er det barnetillegget i uføretrygda, pleiepengene, rettshjelptiltak eller pressestøtten? Noen kutt har blitt reversert, takket være kraftig mobilisering. Men langt fra alle, og vi må spørre oss hva som skjer med den politiske bevegelsen dersom kampen står mellom ett skritt tilbake eller stillstand.

For det er sånn det har vært i det siste. Høyreregjeringa har hatt som eneste hovedsak å kutte skatter. Samme hvordan, og helst i skatter som de rike betaler. Skatter og avgifter er måten vi finansierer fellesskapet på, og når det blir mindre penger inn må man kutte i noe av det som går ut. Til sammen har felleskassa blitt tappa for 27 milliarder kroner i årlige inntekter under denne regjeringa. Det er 27 milliarder som har brakt venstresida på defensiven i nær sagt alle politiske saker. De borgerlige har fått ta patent på reform-begrepet, og fylt det med sitt innhold av kutt, sammenslåing, tvang og sentralisering. Så langt har det gått at noen roper om reformpause. Heller stø kurs enn forverring. Men hvor ble det av forbedringene?

For at politisk kamp skal ha kraft til å presse igjennom reell forandring, må den handle om mer enn å hindre at andre får gjennomslag for sine interesser. I forsvar vinner man aldri lengre fram enn der man står. Derfor legger Rødt i dag fram konkrete forslag til offensive reformer i vårt alternative statsbudsjett for 2019.

Sosialister har visjoner for samfunnet som strekker seg langt forbi neste års budsjett. Men all forandring må ta utgangspunkt i forholdene her og nå, og det er mange små og store skritt som trengs for å ta oss mot et bedre samfunn. Vår økonomiske plan for 2019 er  gjennomtenkt, gjennomarbeidet og gjennomførbar, og viser at vi kan velge en annen vei enn tilbake til start. At den politikken som føres i dag ikke er en økonomisk nødvendighet, men nettopp politikk. En politikk som kan forandres, hvis mange nok vil det. Fordi det er mulig.

Det er mulig å redusere forskjellene. De har økt uansett hvem som har sittet med makta de siste tiårene, men det må ikke være sånn.

Det er mulig å redusere forskjellene. De har økt uansett hvem som har sittet med makta de siste tiårene, men det må ikke være sånn. Vi kan øke sosialstønaden til de som står på bar bakke, og kanskje gi dem noe av verdigheten og makta over eget liv tilbake. Vi kan øke barnetrygda, minstepensjonen og bostøtta. Vi kan kutte i lønna til stortingspolitikere og direktører i staten, sånn at de som bestemmer ikke blir en lønnselite langt fra folk flest. Vi kan innføre dynastiskatt på store formuer, utbytte og arv, for å hindre at stadig større del av verdiskapinga går til de som eier kapital.

Det er mulig å styrke fellesskapet. Der sosialister i andre land kjemper for et offentlig helsevesen likt det vi har i Norge, bør vi kjempe for å utvide vårt til nye områder. Det er et paradoks at det var i perioder hvor vi var et fattigere samfunn at vi hadde råd til å utvide velferden. Og at det har stoppet opp. Vi kan utvide helsevesenet til å omfatte tennene, og vi kan utvide prinsippet om gratis skole til å gjelde barnehage. I vårt forslag vil deler av tannlegeregninga for over 1 million nordmenn tas i fellesskap allerede til neste år, og femåringene vil få gratis barnehage.

Det er mulig å kutte utslipp. Og det er egentlig ikke et valg å la være. Uansett hvor mye folk flest bidrar kommer vi ikke i mål uten de store samfunnsmessige tiltakene. Vi kan ikke bygge jernbane og ladestasjoner på dugnad, og det er ikke noe alternativ å kjøpe seg ut av problemet når hele verden må kutte. Derfor må vi stoppe utbygging av forurensende motorveiprosjekter og heller bruke pengene på jernbane og kollektiv. Vi må gjøre det lettere å reparere ting man har istedenfor å kjøpe nytt. Og vi må slutte å kaste bort ressurser på å lete etter olje vi uansett aldri kan utvinne.

Det er mulig å sikre verdiskaping i hele landet. Fordi grunnlaget for verdiskaping, naturressursene og den kompetente arbeidskrafta, er evigvarende og stedfast. Fossefallene, fisken, fjordene, matjorda og skogen skal ingen sted, selv om kapitaleiere truer med å stikke utenlands. Hvis vi tar vare på ressursene, og bygger ut infrastruktur som gjør at folk kan bo og arbeide i hele landet vil det skape flere arbeidsplasser enn regjeringens feilinnvesterte skattekutt. Og det trengs for å få den til rettferdige og planmessige omstillinga vi trenger, uten at det blir ei omstilling fra olje til arbeidsledighet.

Alle forslagene i Rødts budsjett er mulig å finansiere uten å øke skattene for de 75 prosent av befolkninga som tjener under 600 000 kroner.

Alt dette koster penger. Men de som tjener mye her til lands har lenge nytt godt av en lønnsvekst langt over snittet, og milliardærklubben blir stadig større. Alle forslagene i Rødts budsjett er mulig å finansiere uten å bruke mer av oljefondet, og uten å øke skattene for de 75 prosent av befolkninga som tjener under 600 000 kroner.

Planer skaper ikke forandring alene, men de kan fortelle oss at det er mulig. Og kanskje er det akkurat det vi trenger.

En forkortet versjon av denne kronikken ble publisert i Klassekampen 16.11.2018.

Les mer om Rødts alternative statsbudsjett